I’m broken

Jeg har nesten glemt hvordan man blogger. Eller så har jeg glemt hvordan man setter ord på ting. Sistnevnte virker mest riktig. Jeg har brukt 20 minutter på de få ordene her, så det sier vel sitt.

Etter forrige innlegg, ventet jeg på timen hos psykologen. Det var noen lange uker, men timen kom. Tror jeg aldri har gruet meg så mye til noe før, men jeg overlevde. Det er vel det som er viktigst? Jeg sa ikke mye, men ut ifra ansiktet mitt, skjønte psykologen at jeg hadde det utrolig vanskelig. Hun så det veldig godt, så hun begynte faktisk å gråte. Det var litt spesielt, men det gjorde litt godt.

Da jeg kom til psykologen neste gang, bestemte hun at innleggelse var det beste, og innleggelse ble det. På tirsdag har jeg vært innlagt i fem uker, og flere skal det bli. Jeg trenger vel ikke å si noe særlig om hvordan det går. Det å vite at jeg er innlagt, sier vel egentlig sitt.

Helt ærlig, så vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på ting. Det er så vanskelig. Denne gangen skal jeg ihvertfall prøve å holde litt liv i bloggen.

Large

..

Advertisements

En liten oppdatering, eller hva man kan kalle det

Om jeg blir å blogge mye framover, vet jeg ikke, men jeg kan jo gi det et forsøk. Ikke det at noen blir å lese dette da. Om et mirakel skulle skje, og noen blir å lese dette, kan jeg jo komme med en oppdatering.

Som jeg skrev i et av de siste innleggene mine, strøk jeg på skriftlig eksamen – både norsk og matte. Matte tok jeg opp i høst, og besto så vidt det var. Norsk skal jeg ta opp til våren, og det kommer til å gå rett til helvete. De sier jo at man skal være ærlig, så nå var jeg det.

Mitt største ønske, er å komme meg vekk fra byen jeg bor i nå. Jeg ønsker å bestå eksamen, komme inn på skole i Stavanger, og bli boende der. Slik det ser ut nå, vil det bli vanskelig å flytte til høsten. Jeg har ingen å flytte med, og økonomien er ikke god nok til å bo alene. Med andre ord, så vil jeg sikkert bli sittende fast her i ett år til.

Nok med det. Jeg startet jo i behandling i august 2011, og avsluttet i juni 2012. Dette var fordi jeg hadde hatt det bra ett par måneder før, men var for svak til å vise at jeg ikke hadde det bra lenger. I tillegg skulle jeg jo flytte, men så kom resultatet på eksamen. Dermed ble jeg boende hjemme hos pappa.

Jeg lå hjemme hver dag, uten mål og mening. I slutten av oktober, ble jeg tilbudt arbeidspraksis i barnehage gjennom NAV. Jeg takket ja, og møtte opp hver dag i ett par uker. Så ble det 4 dager i uken, og slik fortsatte det helt til jeg kanskje klarte å møte opp annenhver dag. Jeg tok hintet, snakket med veilederen min på NAV, og avsluttet praksisen omgående. Jeg visste at helsen måtte komme først. Du mener kanskje at det er verre å holde seg hjemme når man sliter, men ikke denne gangen. Jeg gråt meg nærmest i søvn hver natt, siden jeg gruet meg til å møte mennesker dagen etter. Angsten var alt for sterk, og jeg unngikk så mye sosial kontakt som mulig.

Jeg visste med meg selv at jeg hadde behov for å snakke med noen – noen andre enn venner – men jeg klarte ikke å ta kontakt med legen. Jeg hadde fått en legetime hos en vikar, siden resultatet av noen blodprøver ikke var slik de skulle. Han stilte spørsmål, og etter en stund, fikk jeg presset fram noen ord om depresjonen jeg hadde hatt, og som hadde kommet tilbake. Det tok ikke mange minuttene før han ble bekymret, og sa at han var nødt til å sende henvisning til DPS. Jeg fikk time ganske raskt, men ikke hos den gamle psykologen, men ei ny. Det var ikke så ille, men det at jeg visste hvem denne var fra tidligere, gjorde at jeg ville klare meg uten. Pappa brøt selvfølgelig inn, og snakket med de på DPS for meg. Et lite brev var alt som skulle til for å bytte, og jeg var fornøyd med å få en jeg ikke hadde kjennskap til. Så fikk jeg den gamle psykologen min, og det gjorde meg godt. Det er fortsatt noen uker til jeg skal dit, men jeg prøver å holde motet oppe så lenge.

Jeg vet med meg selv at de to ukene mer enn gjerne kan gå fort, men det er ikke noe å få gjort med det. Kanskje jeg klarer å besøke barnehagen jeg jobbet i. Så lenge angsten ikke tar overhånd da. Men det får bare tiden vise.

Det er vel egentlig ikke så mye jeg kan oppdatere om, ettersom det ikke har skjedd stort mye i livet mitt. Alt går bare nedover, men noen gode ting har så klart skjedd. Har blant annet blitt kjent med noen fantastiske jenter, og de har fått en trygg plass i hjertet mitt.

Jeg har ramlet ut av mine egne ord, så kan vel like gjerne runde av her. Hvis noen faktisk leste alt det der, så fortjener dere en stjerne eller to i boka.

tumblr_mj9e5zClZl1rpwvaho1_400_large

«Thank you and goodbye», eller noe slikt

Det siste året har jeg begeistret meg veldig for blogger der folk skriver at de sliter psykisk. Jeg leste fordi jeg ville lese andres erfaringer og tips, men mest fordi jeg ville hjelpe – noe jeg åpenbart ikke kan. Jeg har prøvd å komme med støttende ord – ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville – og jeg ser nå at det ikke vil hjelpe i lengden når jeg ikke kan støtte på andre måter enn gjennom kommentarer.

De siste månedene har jeg holdt meg unna alle slike blogger, bortsett fra de jeg har nær kontakt med ellers og de bloggene jeg har lest lenge. Jeg vil mer enn gjerne lese og komme med støttende ord, men jeg kan ikke. Etter at jeg begynte å holde meg unna slike blogger, har livet mitt endret seg ganske masse. Jeg føler på en måte at mye er bedre på grunn av dette. Når jeg ser tilbake i tid, ser jeg at jeg både ble trigget og påvirket på alle mulige måter. Jeg begynte å dra fram gamle problemer igjen, fordi jeg ble altfor trigget.

Jeg føler jeg legger skyld på andre for mine problemer nå, men jeg gjør ikke det, og håper ingen føler seg truffet. Jeg må bare lytte til min egen kropp og fornuften. Kroppen min vil ikke takle en ny nedtur, og fornuften sier at det vil skje om jeg blir for trigget og påvirket. Derfor vil jeg framover kun lese bloggene til de jeg har mest kontakt med, og de bloggene jeg har lest lenge. Dette er kanskje egoistisk av meg, men det får bare være.

Ellers tror jeg at jeg legger bloggen på hyllen en stund. Jeg har ikke blogget noe særlig de siste månedene, og jeg blir nok ikke å blogge noe særlig mer framover. Bloggen betyr ganske mye for meg, så den vil bli stående. Skulle jeg falle tilbake, vil jeg kunne bruke det jeg har skrevet til å finne motivasjon og håp. Etterhvert vil jeg kanskje blogge om andre ting også, men da trenger jeg både inspirasjon og tips, men det får være inntil videre.

047_large

Jeg vil takke alle dere som har lest bloggen min, og ikke minst for alle de støttende ordene jeg har fått. Dere er så fantastiske alle sammen!

..

«Each happiness of yesterday, is a memory for tomorrow»

Jeg husker hvor godt jeg hadde det med deg da jeg var liten. Dagens høydepunkt var alltid å sitte på fanget ditt hver dag, med ett drops eller to i hånden. Du var så god å ha, for du viste så mye kjærlighet. Du var som en bestefar for meg, men egentlig var du kun naboen min. Klemmene du ga meg, turene vi gikk med Mina – verdens nydeligste hund – og alle stundene vi hadde i bassenget der du prøvde å lære meg å svømme. Det er gode minner jeg vil ha med meg for alltid, og nå vil jeg minnes deg ekstra godt.

551133_4016669269359_1911189322_n_large

Hvil i fred, kjære «bestefar»♥

..

Mye har skjedd de to siste ukene. Kanskje ikke rundt meg, men i hodet. Jeg reiste til Tromsø for å komme meg litt unna alt og alle, og det gjorde virkelig godt. Jeg har fått sortert tankene mine.

Besteforeldrene mine bor i Tromsø, og de har selvfølgelig ikke internett, så to uker med kun mobil, tilsvarer to uker uten noe som helst blogging. Det er vel nå jeg burde sagt at jeg har mye å fortelle, men det har jeg ikke. Jeg kan i det minste fortelle at ett par titalls kilo bekymringer er fjernet fra skuldrene mine; jeg slipper å flytte til Oslo! Hurra :D

..

«Keeping my fingers crossed and being nervous»

«Duu..? Vet du om noen andre som kunne vært interessert i å bo i leiligheten i Oslo? Jeg sier ikke at jeg ikke skal bo med dere, men jeg er så redd.. Jeg har så mange bekymringer, og depresjonen er sterkere enn noen gang, og da vet jeg ikke hvordan ting vil bli..»

Det var så vondt å sende deg den meldingen, men jeg håper så inderlig at noen andre vil bo der – virkelig.

..

I really need a break from life

En smerte så stor. En smerte så uutholdelig. Jeg er totalt utmattet. Det har vært vanskelig å holde meg selv gående den siste uken. Onsdag til fredag hadde jeg det godt – da var jeg med Englene. Smerten ble skjøvet unna da.

Om tre uker flytter jeg inn i leilighet med tre andre. Jeg gruer meg mer enn noe annet. Jeg er avhengig av at noen andre trenger en leilighet, så de kan ta min plass. Om jeg må flytte dit, vil livet mitt kjøres rett i grøften.

Jeg trenger en pause fra livet.

..