No matter how long the winter is, spring is sure to follow.



Jeg elsker overgangen fra vinter til vår♥

..

Advertisements

Overnatting. Leir. Glede. Latter. Litt depresjon.

I det siste har jeg overnattet hos bestevenn. Var hjemme hos bestevenn på fredag ettersom ingen av oss orket skolen. Litt utpå dagen på fredag dro jeg på leir med en del ungdommer. Det var egentlig veldig bra på leiren, sett bort ifra kveldene. Det depressive kom på kveldene, men gikk over etter hvert. Helgen har vært bra, med andre ord. Og dagen i dag er ganske grei.

Denne uken har jeg ferie, og godt er det. Den blir å bestå av bytur med ei venninne og overnatting med ei annen. Så langt er det kun det jeg vet om. Ellers blir jeg vel bare å slappe av. Jeg burde vel egentlig kunne ha skrevet at jeg skal til psykologen, men det skal jeg ikke. Jeg har ikke vært der siden forrige fredag, på grunn av influensa, og skal ikke tilbake før neste fredag. Tre uker uten psykologtime med andre ord. Det er vel egentlig ganske dumt, men det får gå. Hun nevnte i telefonen at jeg må ringe hvis det skulle skje noe, men det kommer jeg aldri til å tørre. Jeg er alt for feig.

Midt oppi alt det som er godt og vondt, virker alt fullstendig håpløst. Jeg går hver dag og tenker at jeg gjerne skulle ha sluppet unna den vanlige hverdagen og prøvd ut noe nytt, men det er vel i grunn umulig. Så jeg får vel bare leve med det også.

Sett bort ifra det, så er maten også håpløs. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg slapp å spise. Jeg føler meg bare fæl og ekkel når jeg spiser. Når jeg er hjemme så må jeg spise, for pappa passer på. Men jeg unngår å spise mye og ofte i hvert fall. I helgen klarte jeg å unngå mye mat, og det er jeg takknemlig for. Sett bort ifra ett par pizzastykker en av lederne tvang meg til å spise på lørdag. Og litt godteri jeg spiste, frivillig. Jeg angrer så sykt. Jeg klandrer meg selv hver gang jeg spiser. Jeg tror jeg må sette meg et mål igjen, uten å fortelle noen om det. Et mål om å bli fornøyd.

Nok klaging og syting. Får heller fokusere på at helgen i seg selv har vært bra og at dagen i dag er grei. Jeg får bare utnytte det og gjøre ting jeg liker for å holde det slik.

..

The hardest question in the world to answer completely truthfully is «How Are You»?

Helgen som skulle bestå av koselig besøk besto av koselig besøk – sengeliggende. Om ikke sengeliggende, i hvert fall sofaliggende. Jeg lå som en slakt hele helgen, fanget av min egen forkjølelse. Jeg forkjølet? Uten grunn? Jeg har vel i grunn et alt for dårlig immunforsvar da.

Jeg er fortsatt syk, men er nødt til å dra på skolen. Har kun et par dager igjen av antall dager fravær man kan ha, så må spare de til det virkelig trengs. Så i dag satt jeg på skolen og nøys, hostet og harket hele dagen. Ekstremt gøy.

Dagen har vært veldig tung. Tunge dager er de vanskeligste dagene til å svare på de velkjente spørsmålene. «Hvordan har du det?» og alt i den duren der. Jeg klarte nesten ikke å holde meg i dag. Nå vet en i klassen at jeg både sliter med sosial angst og at jeg går til psykolog. Jeg klandrer meg selv for å ikke ha klart å holde masken. Det gjorde bare dagen verre enn den allerede var. Bestevenn var borte i dag, så jeg var for det meste for meg selv. Store deler av dagen gikk til venting, ikke fag. Hadde kun tre timer i dag, og godt var det i grunn. Men jeg var likevel alene. Jeg følte meg så alene som jeg aldri har følt meg før. Men jeg fortjener det. Tror jeg..

Dagen videre blir å bestå av besøk av ei venninne. Det blir utrolig koselig. I morgen skal jeg mest sannsynlig sove hos bestevenn, om jeg blir ordentlig frisk igjen. Om jeg blir å sove der, blir jeg der i noen dager sikkert, etterfulgt av vinterferie. Gud, som jeg gleder meg. Jeg blir å dra på leir i helgen med en god gjeng andre ungdommer. Sitter igjen med blandede følelser. Veldig blandede følelser. Men jeg kan ikke annet en å vente til turen er over før jeg kommer med fordommer.

..

I am going to be fine someday. Somewhere I will get there, it’s just a matter of time.

Dagen er grei. Veldig grei egentlig. Dette er en av de beste dagene jeg har hatt på lenge. Humøret er veldig bra, og jeg føler ikke alt er håpløst. Dette vil selvfølgelig ikke holde seg i lengden, men en dag skal det bli slik. En dag skal alt være perfekt i livet mitt. Jeg kan selvfølgelig ikke se framover på den måten hele tiden, for jeg tar en dag om gangen. Med eller uten dårlig humør. Så i dag fokuserer jeg kun på det gode. Sett bort ifra at jeg har veldig lyst til å drive med litt destruktivitet, for føler ikke det blir dypt nok, men jeg skal ikke gjøre noe slikt. Ikke i kveld. I kveld skal jeg bare leve livet. I hvert fall se på det gode i livet, selv om det er vanskelig.

Dagens psykologtime var ingenting å grue seg til. Ettersom dagen min er ganske grei, så behøvde jeg virkelig ikke å grue meg. Jeg var likevel litt nervøs etter timen hos ernæringsfysiologen, men hun nevnte ingenting om den timen. Maten ble det snakket en del om da.

Hvem sa at dette innlegget ble veldig rotete og lite systematisk? Ikke jeg i hvert fall, heh.

..

I am.. I’m afraid.

Overnatting. Bestevenn. Skole. Psykologtime. Besøk. Skøyter. Spontan aketur ned trappen. Peppes Pizza. Frisør. Mating av ender. Turer. Flauser. Latter. Glede. Depresjon. Skadetrang. Frustrerte Fruer. Ernæringsfysiolog (grøss). «Sykedag« hjemme hos bestevenn. Gode samtaler.

Det er vel det den siste uken min har bestått av. Mye godt, men også en del vondt. Men jeg får vel fokusere på det positive, eller?

Jeg var hos ernæringsfysiologen min her om dagen. Jeg skulle ha skrevet ned hva jeg hadde spist for noen dager, men det hadde jeg ikke gjort. Dessuten lå lappen igjen hjemme siden jeg sov hos bestevenn. Hun ba meg skrive ned for noen dager nå og sende det på mail, men jeg fikk fram at jeg blir å spise mindre fordi jeg ikke vil avsløre hvor mye jeg spiser. I hvert fall hvor mye jeg føler jeg spiser. «Da står vi fast. Vi kommer oss ikke lenger«, sa hun. Etterfulgt av «Jeg må snakke med psykologen din for å finne ut hva som er det beste for deg framover«. Er det rart om jeg blir nervøs? Jeg er ekstremt redd akkurat nå. Redd for hva som vil skje. Redd for hva de vil gjøre med meg. Redd for at de skal merke selvskadingen. Redd for alt.

I morgen skal jeg til psykologen min igjen. Jeg vet ikke om jeg gruer meg eller om jeg gleder meg. Litt om hverandre, tror jeg. Gruer meg mest, ettersom ernæringsfysiologen mest sannsynlig har snakket med henne. Uten om psykologen, blir helgen å bestå av besøk. Det blir koselig. Sett bort ifra at det går nedover igjen.

..

Fuck school

Jeg sitter på skolen og holder på å fly i veggen snart. Jeg fikk minimalt med søvn i natt også, så jeg er totalt utslitt. Utslitt, trøtt, utmattet og alt det der. Skolen sliter meg så utrolig ut. 

Skole. Skolen sliter meg som sagt ut. Og dette er en av de kjedeligste dagene i tillegg. Her blir jeg å sitte resten av dagen og gjøre ingenting. Ingenting? Ja.

Alt er så håpløst. Jeg er så innmari nedfor. Jeg føler meg så ensom og redd. Men hva kan jeg gjøre her? Ingenting. Jeg vil hjem. Jeg vil bort. Jeg vil dø. Jeg vil få ut den smerten jeg har innvendig. Med andre ord; skadetrangen presser seg mer og mer på.

Dagen blir ikke å bestå av så mye. Bør jobbe med skolearbeid, men makter det ikke. Lekser har jeg blant annet. Og en stor oppgave som jeg ikke har startet på. Energien har ikke strekt til. Jeg skal lage en fremføring om et helt kapittel, men skal ikke fremføre. Det slipper jeg. Takk gud. Den oppgaven er i hvert fall stor for meg. Utenom alt skolearbeidet jeg ikke skal gjøre, skal jeg lade opp til en ny skoledag og en ny time hos psykologen. Gruer meg. Og for å få dagen litt bedre, så skal jeg overnatte hos bestevenn. Koselig.

..

I’m still alive

Det går sånn tålelig greit. De siste dagene har vært fylt av kino, bestevenn, overnatting, glede, latter, null skole. Og null destruktivitet. Om det er bra? Ja, det er vel kanskje det. Selv om jeg har gjort fine ting, så virker alt like håpløst.



..