Hello, this is a spenstig setning

Jeg sitter her. Spenstig innlegg.

Edit: Nå ligger jeg. Jeg har ligget her siden jeg la meg ned.

Edit (igjen): Nå sitter jeg. I en annen seng. I sta lå jeg. I en annen seng. I Ida’s seng. Nå sitter jeg i min seng. Som jeg låner. Snart skal jeg legge meg ned.

Edit (igjenigjen): Nå ligger jeg. I min seng. Som jeg låner. Elise ved min side. Ida tvers over der igjen. Nå ligger jeg. Nevnte jeg forresten at jeg ligger?

Ahah, herregud..

Edit (igjenigjenigjen): Nå ligger jeg. Ute. I sta satt jeg. Inne. Da spiste jeg grøt. Grøt med soyamelk. Nå ligger jeg. Ute. Elise ved min side. Ida tvers over der igjen.

Herregud, jeg er så kul. Kødda..

..

When I try to live I die more inside, so what happens if I try to die?

Jeg har i over én uke prøvd å holde humøret oppe. Jeg har holdt alle vonde følelser på avstand. Jeg ble sliten, men jeg ga meg ikke. Jeg fortsatte. Jeg fortsatte til det uendelige. Jeg fortsatte til jeg ikke maktet mer. I hele dag har jeg vært preget av sinne. Jeg har irritert meg over den minste ting, og jeg har følt at alt har gått imot meg – absolutt alt. Hvordan vil jeg komme meg videre i livet om alt går imot meg?

..

I’m sorry. I just.. I’m so exhausted

Jeg har i mange dager nektet vonde følelser adgang. Jeg har holdt alle vonde følelser borte, og ikke gitt utslipp på dem. Når jeg har kjent at vonde følelser har begynt å komme, har jeg gjort alt for å unngå dem. Det er kanskje bra til tider, men i lengden er det fryktelig dumt. Hele prosjektet mitt resulterte i at jeg ble helt ødelagt – på fysisk vis. Hodepine, smerter i kroppen, utmattelse osv. Jeg er fullstendig utslitt..

..

Hope is like the sun, which, as we journey toward it, casts the shadow of our burden behind us.

«Håpløshet. Tristhet. Sinne. Frustrasjon. Tomhet. Frykt. Tanker jeg overhode ikke bør tenke – drastiske tanker.» – det krevde så mye av meg å si det rett ut til psykologen i dag, i hvert fall det siste. Men jeg gjorde det, og jeg tør å påstå at jeg er stolt.

Jeg har hatt noen utrolig tøffe dager. Omverdenen rundt meg har kun vært svart og dyster, og jeg har ikke sett et eneste lys. Fram til i dag. Dagen er grei.

Jeg har satt meg et mål. Om jeg vil klare det, vet jeg ikke, men jeg skal i hvert fall prøve. Jeg skal sette opp en plan – en plan full av motivasjon. Framtid, familie, venner, utdanning, glede, håp.

Det er vanskelig å se håpet, men jeg vet at det er der. Jeg sier jo til alle at det alltid finnes et håp, og først nå har det gått opp for meg at det må finnes for meg også – selv om jeg ikke alltid kan se det. Og jeg vet at jeg ikke fortjener å ha det vondt. Jeg vet at jeg fortjener bedre. Jeg vet at jeg vil komme meg gjennom denne prosessen. Jeg vet at jeg vil ende opp sterk.

Jeg har så mye godt å se fram til, så hvorfor skal jeg da ødelegge det ved og ikke jobbe meg framover? Jeg må jobbe, prøve og kjempe – kjempe med nebb og klør. Og jeg skal klare det – JEG SKAL!

Tur til Australia. Tur tilbake til USA. Danne familie. Utvikle de vennskapene jeg har. Utvikle nye vennskap. Hoppe i fallskjerm. Stå fram som er sterk person. Leve livet.

Det er så mye jeg kunne ramset opp, men disse tingene skal jeg prioritere først. Jeg gleder meg.

Selv om jeg blir å jobbe hardt, så vil jeg ha dårlige dager. Jeg vil våkne opp med en sterk depresjon, eller jeg vil bli trist på grunn av noe som skjer. Men da må jeg bare prøve å komme meg litt oppover på stigen. Jeg vil dette tilbake mange ganger når jeg kommer litt nærmere mål, men jeg skal ikke gi opp. Når jeg har kommet litt nærmere mål, så må jeg jo klare å komme meg litt lenger – selv om jeg detter tilbake.

Jeg skal klare dette – jeg SKAL! Jeg skal bli en sterk person. Jeg skal stråle av glede. Jeg skal kunne erklære meg selv som lykkelig. Jeg skal få det bra. Jeg fortjener det.

..