«When things fall apart»

Jeg har hatt det så bra – så innmari bra. Hvorfor kunne det ikke vart evig? Jeg har håpet på at ting ville gå rett vei, uten å komme til et nytt veiskille. Jeg har håpet på å kunne leve et liv som andre ungdommer. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha det vondt lenger, så jeg la bloggen til side – i tillegg til at jeg ikke har klart å sette ord på ting de siste ukene.

De siste ukene har vært utrolig slitsomme. Det har vært utrolig mye på skolen med tentamen og eksamen, og nå har jeg kun muntlig eksamen igjen, så er jeg fullstendig ferdig på videregående. Om jeg består skriftlig da, vel å merke.

Det har ikke skjedd så mye spennende den siste tiden – ikke noe som er verdt å nevne her i alle fall. Jeg har i grunn bare vært dårlig – både psykisk og fysisk. Når jeg først nevner det fysiske, så kan jeg si at det er noe galt med meg, men jeg vet ikke hva, og jeg vil helst ikke finne ut av det. Drar jeg til legen, så får jeg sikkert høre at det ikke er noe – som vanlig. Jeg vil bare være til bry.

..

Advertisements

«You’re the light that shines in darkness»

Noen ganger lurer jeg på om jeg skal fortsette å kjempe eller om jeg skal gi opp. Det er et spørsmål jeg stiller meg selv hver dag. Om jeg kommer fram til et svar? Ja, i den forstand. Jeg forteller meg selv om og om igjen at jeg ikke har vært i denne sirkelen så lenge, for så å gi opp. Det er vel ikke verdt det? Jeg velger å tro at det er mer verdt å kjempe videre, for så å komme meg styrket ut av det hele.

De siste månedene har vært utrolig vanskelige. Vanskeligere enn noen gang. Men jeg har klart å komme meg gjennom de, og det er det som betyr noe. Jeg har klart ting jeg aldri trodde jeg ville klart, jeg har åpnet meg mer enn noen gang, og jeg har begynt å komme meg litt videre. Ett skritt fram, og to skritt tilbake. Er det ikke slik det sies? De siste årene mine har vært basert på den setningen – ett skritt fram, og to skritt tilbake – men ikke nå lenger. Nå er livet mitt basert på to skritt fram, og ett skritt tilbake. Sakte, men sikkert, kommer jeg meg framover.

I flere år har jeg gjort én ting som har tatt stor plass i hverdagen min. Jeg har gjort ting som jeg har fått konsekvenser for, og som jeg kan få konsekvenser for senere. Jeg vil ikke gå mer inn på dette, men jeg vet at jeg angrer. Jeg angrer veldig, men jeg så ikke selv hva jeg drev med da, men jeg ser det nå. Alt jeg vet, er at jeg ikke burde gjort det.

I starten av året, begynte jeg å tenke tanker jeg ikke burde tenkt. Jeg begynte å gjøre ting jeg ikke skulle gjort. Jeg ble mer og mer deprimert, og livslysten forsvant. Det eneste som holdt meg oppe, var vennene mine, pappa og tantebarna mine. Noen måneder etterpå fikk jeg litt kontakt med noen herlige mennesker, og vennskap begynte å utvikle seg. Jeg ble lettet, glad og spent. Nye mennesker har kommet inn i livet mitt, og de vil jeg ta vare på for alltid. Jeg har blitt så innmari glad i dem. Det håpet jeg ikke hadde, fikk jeg. Jeg fikk det da jeg så hva jeg hadde, og hva jeg fikk. Og det fikk meg til å innse at det vil komme mer av dette.

De siste ukene har jeg hatt det så bra. Jeg har smilt med ærlighet, jeg har sett lyst på ting, og alt har bare vært en glede. Jeg har selvfølgelig vært utrolig sliten, og vonde følelser har kommet, men jeg har kjempet meg opp av gjørmen. Jeg har kjempet meg opp fra mørket, og lyset har blitt sterkere enn noen gang. Jeg ser et lys bak de mørke skyene, og skyene har gått fra å være svarte til grå. Neste mål er å gå fra grå til lys grå, og så videre til hvite. Og alle vet hva som skjuler seg bak hvite skyer; skyfri himmel og sol. I min sammenheng, så betyr det at jeg til slutt vil leve et liv fylt med lys. Jeg vil leve et liv på utsiden av den lange, mørke tunnelen – et liv som er stikk motsatt av det livet som befant på den andre siden av tunnelen. Et liv fylt av glede og solskinn, og enkelte dager der solen er tildekket. For det er vel det som er normalt? Alle dager kan jo ikke være like fine.

Alt i alt, så finnes det håp. Det finnes alltid håp, uansett hvor mørkt ting er.

..