En liten oppdatering, eller hva man kan kalle det

Om jeg blir å blogge mye framover, vet jeg ikke, men jeg kan jo gi det et forsøk. Ikke det at noen blir å lese dette da. Om et mirakel skulle skje, og noen blir å lese dette, kan jeg jo komme med en oppdatering.

Som jeg skrev i et av de siste innleggene mine, strøk jeg på skriftlig eksamen – både norsk og matte. Matte tok jeg opp i høst, og besto så vidt det var. Norsk skal jeg ta opp til våren, og det kommer til å gå rett til helvete. De sier jo at man skal være ærlig, så nå var jeg det.

Mitt største ønske, er å komme meg vekk fra byen jeg bor i nå. Jeg ønsker å bestå eksamen, komme inn på skole i Stavanger, og bli boende der. Slik det ser ut nå, vil det bli vanskelig å flytte til høsten. Jeg har ingen å flytte med, og økonomien er ikke god nok til å bo alene. Med andre ord, så vil jeg sikkert bli sittende fast her i ett år til.

Nok med det. Jeg startet jo i behandling i august 2011, og avsluttet i juni 2012. Dette var fordi jeg hadde hatt det bra ett par måneder før, men var for svak til å vise at jeg ikke hadde det bra lenger. I tillegg skulle jeg jo flytte, men så kom resultatet på eksamen. Dermed ble jeg boende hjemme hos pappa.

Jeg lå hjemme hver dag, uten mål og mening. I slutten av oktober, ble jeg tilbudt arbeidspraksis i barnehage gjennom NAV. Jeg takket ja, og møtte opp hver dag i ett par uker. Så ble det 4 dager i uken, og slik fortsatte det helt til jeg kanskje klarte å møte opp annenhver dag. Jeg tok hintet, snakket med veilederen min på NAV, og avsluttet praksisen omgående. Jeg visste at helsen måtte komme først. Du mener kanskje at det er verre å holde seg hjemme når man sliter, men ikke denne gangen. Jeg gråt meg nærmest i søvn hver natt, siden jeg gruet meg til å møte mennesker dagen etter. Angsten var alt for sterk, og jeg unngikk så mye sosial kontakt som mulig.

Jeg visste med meg selv at jeg hadde behov for å snakke med noen – noen andre enn venner – men jeg klarte ikke å ta kontakt med legen. Jeg hadde fått en legetime hos en vikar, siden resultatet av noen blodprøver ikke var slik de skulle. Han stilte spørsmål, og etter en stund, fikk jeg presset fram noen ord om depresjonen jeg hadde hatt, og som hadde kommet tilbake. Det tok ikke mange minuttene før han ble bekymret, og sa at han var nødt til å sende henvisning til DPS. Jeg fikk time ganske raskt, men ikke hos den gamle psykologen, men ei ny. Det var ikke så ille, men det at jeg visste hvem denne var fra tidligere, gjorde at jeg ville klare meg uten. Pappa brøt selvfølgelig inn, og snakket med de på DPS for meg. Et lite brev var alt som skulle til for å bytte, og jeg var fornøyd med å få en jeg ikke hadde kjennskap til. Så fikk jeg den gamle psykologen min, og det gjorde meg godt. Det er fortsatt noen uker til jeg skal dit, men jeg prøver å holde motet oppe så lenge.

Jeg vet med meg selv at de to ukene mer enn gjerne kan gå fort, men det er ikke noe å få gjort med det. Kanskje jeg klarer å besøke barnehagen jeg jobbet i. Så lenge angsten ikke tar overhånd da. Men det får bare tiden vise.

Det er vel egentlig ikke så mye jeg kan oppdatere om, ettersom det ikke har skjedd stort mye i livet mitt. Alt går bare nedover, men noen gode ting har så klart skjedd. Har blant annet blitt kjent med noen fantastiske jenter, og de har fått en trygg plass i hjertet mitt.

Jeg har ramlet ut av mine egne ord, så kan vel like gjerne runde av her. Hvis noen faktisk leste alt det der, så fortjener dere en stjerne eller to i boka.

tumblr_mj9e5zClZl1rpwvaho1_400_large