I’m broken

Jeg har nesten glemt hvordan man blogger. Eller så har jeg glemt hvordan man setter ord på ting. Sistnevnte virker mest riktig. Jeg har brukt 20 minutter på de få ordene her, så det sier vel sitt.

Etter forrige innlegg, ventet jeg på timen hos psykologen. Det var noen lange uker, men timen kom. Tror jeg aldri har gruet meg så mye til noe før, men jeg overlevde. Det er vel det som er viktigst? Jeg sa ikke mye, men ut ifra ansiktet mitt, skjønte psykologen at jeg hadde det utrolig vanskelig. Hun så det veldig godt, så hun begynte faktisk å gråte. Det var litt spesielt, men det gjorde litt godt.

Da jeg kom til psykologen neste gang, bestemte hun at innleggelse var det beste, og innleggelse ble det. På tirsdag har jeg vært innlagt i fem uker, og flere skal det bli. Jeg trenger vel ikke å si noe særlig om hvordan det går. Det å vite at jeg er innlagt, sier vel egentlig sitt.

Helt ærlig, så vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på ting. Det er så vanskelig. Denne gangen skal jeg ihvertfall prøve å holde litt liv i bloggen.

Large

..

Reklamer